Tenk at når du "åpner" et bringebær, blir det et hjerte. Det synest jeg er et lite under. Jeg skal overta mitt barndomshjem i nær framtid. Så fra nå av har vi to hager å stelle. Jeg har tatt noen bilder fra hagen i Nissedal og hagen her på Kleiva. Land og by i skjønn forening. Liljer og prestekraver i fri utfoldelse--tenk at det blir så fint da. Det hadde jeg aldri oppdaga om jeg hadde luket oftere i min barndoms hage. For da hadde prestekraven blitt rykket opp med rota. Nå får den stå en stund til. Hvite peoner er vakkert. Dette er i Nissedal. En buskrose pryder inngangen til hagen. Her skal jeg lage en portal. Stemorsblomster er en av min yndlinger. De tåler jo også noen kuldegrader på våren, og holder seg fine utover forsommeren.
Peoner og Iris blomstrer side ved side på Kleiva.
Nærbilde av en slyngrose vi har på veggen her i Kleiva. Den dufter himmelsk. Blomsterfluer elsker nektar fra Klematisen.
Nå har den fantastiske og vanvittig intelligente datteren min, på ny fått en bekreftelse på at hun mestrer norskfaget til det ytterste. Hun går på allmennlærerutdanningen ved høgskolen i Telemark, og har nettopp avlagt eksamen i norsk 2 (bachelor i norsk), og fikk nå nettopp vite at hun har fått beste karakter, altså A på eksamen!!! Ikke nok med det, men hun var også den eneste i sitt kull med toppkarakteren. Nå står mastergraden i nordisk litteratur for døren (og blir tatt imot med åpne armer, kjenner jeg min datter rett). Hurra for Silje!!!!!! :D
Første gang jeg møtte Anne Grete Preus var i 1980, på et nachspiel i Oscars gate i Oslo. På platetallerkenen hadde en eller annen idiot klart å plassere ’Songs from a room’ med Leonard Cohen, og siden Cohen var det verste jeg visste, tok det meg nøyaktig fem sekunder å brekke skiva i to.
Det var da hun dukket opp, rødvinsrockeren som bodde i leiligheten. Høy og blond og fly forbanna. Etter litt kjefting og ’faen’ og ’helvete’ skjedde det likevel noe mystisk. Anne Grete – det var altså henne – fikk plutselig noe over seg. Hun løp inn i et annet værelse, hentet en flaske vin og forsvant opp en trapp og viste seg ikke resten av kvelden.
En av gjestene forklarte meg at dette var helt typisk Anne Grete. Det spilte ingen rolle om så huset var i ferd med å brenne ned, dersom hun hadde fått inspirasjon til en ny låt. Og dermed ble det selvsagt farvel til både meg og Leonard Cohen.
I dag er Anne Grete Preus norsk rocks ubestridte førstedame, og jeg tror årsaken er at hun gjennom 30 år som plateartist aldri har latt seg avspore. Ikke av trender, ikke av kritikere og slett ikke av fulle folk som knuser plater.
Litt av hemmeligheten er at alt artisten Anne Grete gjør, det styres innenfra. I en markedsstyrt musikkverden har hun hatt den typen påståelig, indre trøkk som skaper sitt eget marked. En venn av meg sa det slik: ’Anne Grete har aldri rotet seg bort’.
Det er en god observasjon, fordi den forteller noe om en bransje og en verden der det er fort gjort å gå seg vill. Sett i bakspeilet kan nok Anne Grete ha vært corny på håret av og til, men det er også det. Som forbildet Jens Bjørneboe har hun brukt sin sårbare tøffhet til å være tøff på vegne av de sårbare, og som Bjørneboe har hun med årene fått en dypere forståelse av både drømmen og lengselen.
På sin nye plate, den første etter at hun nå har fylt 50, er det skillet mellom drøm og lengsel som slår meg sterkest. Den store og fjerne drømmen har ikke blitt borte, men den har fått en god hånd å holde i gjennom den litt mindre, litt nærmere lengselen.
Som vanlig inneholder skiva rike porsjoner undring, angst og fortvilelse, men det er understrømmen av lengsel som dominerer uttrykket. Lengsel etter en medmenneskelighet som rett og slett ikke får lov til ikke å være der. Lengsel etter dette som stadig betyr noe når alt det andre er sagt og gjort.
Anne Gretes kunstneriske prosjekt kan summeres opp i tre ord: ’Vær deg selv’. I begynnelsen av karrieren var det et kamprop, senere ble det til en drøm, og i dag forteller det om lengsel.
Det er en lengsel jeg deler høsten 2007, nå mens Peer Gynt og trollenes ’vær deg selv - nok’ durer og ljomer døgnet rundt i alle kanaler. I en slik virkelighet gjør det godt å ha Anne Grete Preus i rollen som protestsanger. Hun sier kanskje ikke ’faen’ og ’helvete’ like ofte lenger, men hun er like forbanna, og fortsatt skriver hun sine sårbare låter om vår alles lengsel etter å være den vi er. Om så huset brenner ned.
Liljer og prestekraver i fri utfoldelse--tenk at det blir så fint da.
